 |
| Per Struz og Clavdij Jadlovskij |
en gruppe innen Njård Fekting. Kom på banen alle støttespillere og send et tydelig signal til
Njård og Njård Fekting. Vi er nå en selvstendig klubb som satser videre i Oslo Fekteklubs tradisjon i nye lokaler på Hovseterhallen.
Oslo Fekteklub100 år
Fekteklubben ble stiftet 6. september 1906. Som i dag var fekting den gang ingen
folkesport. Den gang eksisterte det tre
foreninger som drev med fekting og sporten kan vel sies å ha vært dominert av
ofiserer. Senere, etter 10 år, finner vi
representanter fra Christianias borgerskap på styrelistene, grosserere,
skipsmeglere og overettsakførere.
Studentene ser også ut til å ha vært godt representert.
Inspirasjonen ble hentet fra utlandet hvor man i prinsippet
dyrket to fekteskoler, den italienske og den franske. I tillegg hadde man den svenske, som var en
modifisert utgave av den franske, men med større vekt på de gymnastiske
øvelser. Til å begynne med dominerte
floretten, men gradvis overtok kården mer og mer – det klassiske duellvåpen.
Fekting ble også den gang ansett som en kampsport med røtter
tilbake til den gang fekting var en viktig del av kampen for tilværelsen. De gamle fektere karakteriserte sporten
slik: Den gir glimrende mosjon, i
tillegg til den fysiske styrke gir den hurtighet, smidighet, kombinasjonsevne,
åndelig og legemlig elastisitet og balanse.
Fra gamle protokoller og taler leser vi videre følgende
karkteristikk av fektemiljøet: Fekting
har den vidunderlige evne til å få en til å glemme bekymringer, hvis man da har
noen. Etter en times lykkelig følelse av
å være d'Artangnan nyter man en behagelig tretthet som fornuftig mosjon gir,
mens muntre historier krydrer tilværelsen.
Og så: Et sundt oppholdssted for
mannfolk (jeg kommer tilbake til kvinner og fekting om et øyeblikk).
Det at fektemiljøet var lite har gitt det sosiale miljøet
sitt særpreg. De gamle fektere anno 1906
karakteriserte det slik: Det intime preg
besto av gamle venner. Den hyggelige
kameratslige tonen som til daglig hersker på salen når sitt høydepunkt i våre
fester som for oss alle har en egen charme.Her verdsettes det skarpe vidd, de
raske replikker, her berømmes våre helter og løfter blir gitt, mens de eldre
overvåker at alt foregår i akademiske former.
Litt konservativt og gammelmodig kanskje, men ikke så ulikt det miljøet
vi kjenner i dag.
Fra starten i 1906 og til etter den andre verdenskrig på
1950 tallet opplevde klubben medgang og motgang. Medlemstallet, som startet på 20 ser ut til å
ha variert mellom 50 og 80. Det første
året hadde klubben et årsbudsjett på 1280 kroner. Det ble gitt instruksjon tre ganger i uken.
Det kan synes som om mye av klubbens energi har gått med til
å skaffe gode lokaler og gode instruktører.
Klubben ble startet i et kjellerlokale i Observatoriegaten og var
deretter innom en rekke lokaliteter, bla Aars og Foss Skole før man havnet i
Automobilhuset på Frogner. Jeg burde
selvfølgelig nevnt en rekke av de styremedlemmer som utrettelig sørget for
klubbens eksisten, ikke minst i de vanskelige periodene, men det vil føre for
langt her. Noen navn skal imidlertid
fremheves: Hans Bergsland fra 1906, grosserer Aanonsen (far til Rolf) og Claus
Mørch som var formann under krigen, og endelig fra nyere tid Ove Mo.
Som alle vet er fekting en sport som i høy grad er avhengig
av riktig instruksjon. Dette erkjente
man også i klubbens tidlige historie, og det å skaffe gode instruktører hadde
høyeste prioritet. Av dokumentene ser vi
at instruktørene la stor vekt på å få være med fekterne til utlandet i
forbindelse med internasjonale konkurranser, både for å støtte fekterne, men
også for selv å utvikle seg vidre hos de store «maitres», altså
fektemestere. Det nevnes mange navn
blant instruktørene: jeg skal begrense meg til ett, den italienske instruktør
og «mastero de scherma» Enrico Angelini som hadde sitt virke i Automobilhuset
og som jeg selv hadde anledning til å trene med. I fekteprogrammet hadde han rykket inn en
annonse hvor det står velkommen til mine leksjoner i Oslo Fekteklubb, og hvor
han er avbildet med en sigarett i høyre hånd.
Konkurranser var viktig i den perioden det her snakkes
om. Det ble jevnlig holdt interne
klubbkonkurranser hvor fekterne selv stiftet premier. Dernest nasjonale og nordiske konkurranser.
Klubben deltok også i olympiaden i Paris i 1924 og den neste i Amsterdam dog uten plassering.
Noen sportslige triumfer i den perioden jeg har sett på har
jeg ikke funnet, bortsett fra noen respektable plasseringer i nordisk sammen
heng.
Hvor var så kvinnene?
De er ikke å se på de mange styrebildene, her er alle menn. Men de fantes. I dokumentene står det at
fekting forholdsvis tidlig vakte interesse hos byens unge damer om det enn må
innrømmes at antallet kvinnlige fektere syntes å være lavt. Kommentatoren fra
den gang bemerker at dette syntes rart idet fekting er en eksklusiv,
individuell sport – som ikke dyrkes i flokk – og som man derfor skulle tro
passet for damene.
I 1931 ble det så arrangert mesterskap separat for kvinner,
som da ble vunnet av Ingrid Bugge fra Studentenes Fekteforening. Man konstaterte til og med at det møtte en
kvinnlig fekter fra Stavanger, noe som tydligvis var en sensasjon.
Andre hendelser verdt å merke seg fra klubbens
historie: I 1925 skiftet man navn i
forbindelse at Oslo skiftet navn fra Christiania – det sier litt om
konservativiteten at navneskiftet ble nedstemt første gang. HMS kronprins Olav var fekter og fektet en
periode daglig i klubben – han vant til og med en 1. pr. på sabel i en
klubbkonkurranse. Endelig ble klubbens
lokaler i Automobilhuset sprengt i filler av motstandsbevegelsen på slutten av
krigen, men ble raskt bygget opp igjen.
Vi feirer i dag 100 årsjubilet til en livskraftig klubb, som
har sett både motgang og medgang. Nylig
har klubben gått inn i en større sportslig enhet, dog under den forutsetning at
Oslo Fekteklubb, som klubb skal bestå.
Hvem vet hva de neste 100 år vil bringe.
